Roing

Roing har vært brukt som framdrift i minst tusen år, sannsynlig enda lenger. Roing ble først brukt til rent praktisk transport, når vinden var svak, eller kom fra feil retning, slik at man ikke kunne seile. Når man skulle bevege seg over kortere avstander, var det også lettere å ro enn å seile. Roing egnet seg også for urutinerte seilere.

Roing er også en konkurranseidrett, og det konkurreres i mange klasser. Roerne kan sitte alene i båtene, eller det kan være inntil åtte roere i samme båt. Noen ganger har roerne ett årepar hver, andre ganger har de bare en åre hver, og årene er fordelt på annenhver side. Konkurranseroing med flere roere i båten, krever at roerne er samkjørte, og tar like lange tak. Når roerne bare har en åre hver, er det viktig at de tar i like mye, slik at båtene går rett fram, og ikke svinger.

Moderne kapproing ble oppfunnet i England. De første roregattaene på Themsen ble arrangert i 1829, og arrangeres fortsatt. Dette er båter med åtte roere, og en åre hver. For å sikre at alle ror i takt, er det vanlig å ha en styrmann i disse båtene, som holder takten.

De internasjonale roforbundet FISA (Fédération Internationale des Sociétes d’Aviron) styrer og setter opp reglene for internasjonale rokonkurranser. Det konkurreres i dobbeltsculler, singlesculler, toer uten styrmann, firer uten styrmann, dobbeltfirer, åtter og superkomp. Roing er OL-gren, og norske utøvere har tatt mange medaljer i roing, både i OL og andre internasjonale konkurranser.